Det kan være vanskelig å manøvrere seg rundt rollen plast og kunstgress spiller i miljøsammenhengen, og samtidig skulle finne gode løsninger for å kunne resirkulere materialet. Green Recycling og forskningssenteret SINTEF har et tett samarbeid og utforsker dette. Ross Wakelin, forskningsleder hos SINTEF, er en viktig kompetanseressurs for oss. Han har kommet med innspill og refleksjoner rundt plastproblematikken, og gitt oss et innblikk i ulike teknologier som kan være løsningen på miljøproblemene plast utgjør.
– Problemet med plast er at det er både billig og bestandig sier Wakelin.
– Bestandigheten gir mange bruksområder, med det betyr også at det består lenger i miljøet.
Han forteller også at det er utfordrende å gå tilbake til gamle løsninger på grunn av nettopp det store bruksområdet til plast.
Nedbrytbar plast?
En har sett nok skilpadder, fugler og hvaler med magesekken full av plastposer til å forstå hvorfor plast skaper miljøproblemer. Strender fulle av plast er dessverre også et økende problem. Hva om en greide å lage plast som var nedbrytbar på samme måte som kompost? Det ville vel løse disse store problemene?
Ideen om nedbrytbar plast kan virke forlokkende, da den fjerner det umiddelbart synlige problemet. Wakelin forteller derimot at plasten som blir brutt ned i prinsippet ikke forsvinner, slik det kan se ut som.
– Nedbrytbar plast er problematisk, fordi det gjør plast til mindre biter. Ute av syne, men fremdeles spiselig.
I tillegg til at nedbrytbar plast lett kan spises, vil også selve nedbrytingsprosessen kunne medføre økologiske utfordringer. Prosessen kan føre til oksygenmangel i vassdrag, for eksempel.
Gjenvinne plast?
Det har vært et fokus over lengre tid på å kunne gjenvinne plast. Tidligere har det vært et mål å gjøre brukt plast om til drivstoff. I nyere tid er fokuset flyttet til materialgjenvinning av plast til nye produkter eller til komponenter en kan lage ny plast av.
– Over de siste 20 årene har SINTEF blitt involvert i vurdering av mange rare konsepter og teknologier for verdiskaping fra avfall. Ofte med «hopium» eller «lurium» som sentral deler, forteller Wakelin.
– EU har introdusert «taxonomy» som et system for å sette prioritering på alternative prosesser innen bærekraftig utvikling og for å unngå «grønnvasking».
Det er flere utfordringer knyttet til materialgjenvinningen. For det første må plasten fraktes til et eventuelt anlegg, og småskalaanlegg er vanskelige å få til å bli lønnsomme. Løsningen på dette kan være å produsere sluttprodukter med høyere verdi enn for eksempel drivstoff. En kan også produsere mellomprodukter en enkelt kan frakte til et sentralt prosesseringsanlegg.
– Plastavfall er et komplekst problem. Det krever flere forskjellig tiltak, og sannsynligvis finnes det ikke en rask løsning. Det er positivt at det rettes mye oppmerksomhet mot plastforbruk, og at unødvendig plastprodukter er erstattet med alternativer, sier Wakelin.
Et stort behov for teknologier for plastgjenvinning fører til innovasjon, men det er nødvendig å evaluere og validere løsningene for å ikke investere i «hopium» eller «lurium». Derfor samarbeider vi i Green Recycling med SINTEF for å utvikle løsninger som virker – for å kunne gjøre en forskjell.